Historisk sett har traumatiske opplevelser og stressfaktorer i barndommen blitt oversett som predisponerende faktorer i utviklingen av flere kroniske smerter og psykiatriske lidelser, inkludert fibromyalgi, irritabel tarm-syndrom, søvnløshet, depresjon, angst, posttraumatisk stresslidelse og kronisk utmattelsessyndrom. Situasjonen er imidlertid i endring ettersom forskning avdekker en betydelig sammenheng mellom traumer i barndommen og voksenhelse.
Sentralnervesystemet utvikler seg raskt i løpet av barndommen og er betinget til å reagere på ulike stimuli og stressfaktorer man møter i livet. Når man møter en rekke miljøstimuli, skapes nye veier mellom hjerneceller som respons på hver stimulus. For eksempel skaper en behagelig opplevelse, som en klem fra en forelder eller et godteribøtte, veier som lærer hjernen å reagere behagelig på disse stimuliene. På samme måte vil en skremmende opplevelse skape og trene veier som reagerer med frykt. Denne prosessen med å skape nye veier som respons på stimuli er kjent som nevroplastisitet. Når vi blir eldre, avtar nevroplastisiteten, noe som betyr at det er vanskeligere å utvikle nye veier og justere hjernens respons på stimuli. Barn har en klar fordel ved å ha en høy grad av nevroplastisitet. Dette understreker imidlertid også viktigheten av å gi betydelig stimulering til den utviklende hjernen for å sikre utviklingen av positive veier.
I nærvær av et sterkt støttesystem og normale, kortsiktige stressfaktorer, aktiveres og bufferes et barns stressresponser på riktig måte gjennom støttende relasjoner. På denne måten utvikles positive veier i hjernen og trener nervesystemet til å reagere passende på normale livsstressfaktorer. Når hjernen konfronteres med ulike stressfaktorer, bygges en sunn motstandskraft slik at stadig mer stressende omstendigheter kan oppleves med normale biologiske responser.
I fravær av støttende relasjoner eller i nærvær av ekstreme og/eller langvarige stressfaktorer, aktiveres stressresponsen upassende og kan påvirke hjernens og nevrologiske utvikling negativt. Når hjerneområder som er ansvarlige for frykt, angst og impulsive responser aktiveres, utvikles nevrale veier som favoriserer disse hjerneområdene. Deretter kan hjerneområder som er ansvarlige for resonnering, planlegging og atferdskontroll mangle tilstrekkelige veier, noe som fører til en tilbøyelighet til negative følelser som frykt, angst, panikkanfall og depresjon.
Den menneskelige responsen på stress utløser en kaskade av hendelser som påvirker hjernen, det nevrologiske systemet og ulike endokrine kjertler og hormoner, noe som forklarer dens brede innflytelse på helsen. Stressresponsen begynner når nevroner opplever stressfaktorer eller miljøstimuli, oversetter stimuliene til meldinger og sender dem langs ulike baner i hjernen for tolkning og respons. Under disse aktivitetene aktiveres produksjonen av hjernekjemikalier kjent som nevrotransmittere. Nevrotransmittere sender meldinger til andre regioner i hjernen og andre organer. Disse kjemikaliene kommuniserer med binyrene (en del av det endokrine systemet), som deretter produserer hormoner som kortisol og adrenalin (adrenalin). Disse hormonene er ansvarlige for den tradisjonelle “kamp eller flukt”-responsen på traumatiske eller farlige stressfaktorer. Selv om disse er nyttige hvis vi trenger å unnvike en ball eller en bilulykke, kan kronisk aktivering av disse hormonene svekke helsen til immunforsvaret, tarmen, energisystemene og smerteoppfatningen, noe som bidrar til ulike helseproblemer, som irritabel tarm-syndrom, kronisk utmattelsessyndrom og fibromyalgi. Når stressresponsen er overaktiv i barndommen, blir den overaktiv og har problemer med å opprettholde balansen i voksen alder. Når stressresponsen er overaktiv i barndommen, blir den hyperaktiv og har problemer med å opprettholde balansen i voksen alder.
Ifølge National Child Traumatic Stress Network er de vanligste traumatiske stressfaktorene som rammer barn ulykker, fysisk traume, mishandling, omsorgssvikt og eksponering for vold i hjemmet og i lokalsamfunnet. Andre innvirkningsfulle stressfaktorer inkluderer dødsfall i familien, skilsmisse, narkotika- eller alkoholmisbruk og naturkatastrofer. Når disse traumatiske stressfaktorene oppstår i barndommen, forutsetter de det nevrologiske systemet og stressresponssystemet til å produsere overdrevne reaksjoner på normale stimuli. Fibromyalgi og irritabel tarm-syndrom er to eksempler på overaktive nevrologiske reaksjoner. Normale stimuli, som vind som blåser over ansiktet eller klær som gnir mot huden, kan gi smertefulle opplevelser hos personer med fibromyalgi, noe som illustrerer en overdrevet smerterespons. Normale stressfaktorer som forårsaker at det nevrologiske systemet stimulerer tarmmusklene på en upassende måte, noe som fører til vekslende spastisk forstoppelse og diaré, er et klassisk tegn på irritabel tarm-syndrom. Reaksjonen på smerte er også forsterket hos personer med irritabel tarm-syndrom, som forårsaker magesmerter.
De spesifikke årsakene til tilstander forbundet med kronisk smerte og tretthet, som fibromyalgi og kronisk utmattelsessyndrom, er for tiden ukjente; Imidlertid har nesten to tiår med forskning sterkt pekt på stressfaktorer i tidlig barndom som betydelige risikofaktorer for utviklingen av disse tilstandene. Selv om ikke alle barn som er utsatt for traumatiske stressfaktorer vil oppleve emosjonelle og fysiske helseproblemer, viser forskning at barn som er utsatt for traumatiske hendelser eller langvarige stressfaktorer har 2,7 ganger større sannsynlighet for å oppleve funksjonelle somatiske tilstander (funksjonelt svekkende tilstander som det ikke kan fastslås en årsak til), som fibromyalgi, kronisk utmattelsessyndrom, kroniske smerter, irritabel tarm-syndrom og andre. Videre eksisterer disse tilstandene ofte samtidig med psykiatriske tilstander som angst og depresjon. Alderen traumet eller stresset oppleves i, dets varighet og til og med typen traume ser ikke ut til å endre denne alarmerende statistikken.
Med tanke på den økende forekomsten av funksjonelle somatiske tilstander, emosjonelle og psykiatriske problemer, er det viktig å vurdere påvirkningen av barndomsopplevelser på utviklingen av disse tilstandene. Å dvele ved tidligere traumer bidrar ikke alltid til å opprettholde helse og helbredelse, og kan være kontraproduktivt. Å forstå deres innflytelse på helsen bidrar imidlertid til å identifisere helsetilstander som er vanskelige å oppdage, som fibromyalgi. Det er også viktig å forstå formålet med å beskytte fremtidige generasjoner mot de svekkende effektene av barndomstraumer og stressfaktorer. Til slutt fungerer det som et godt eksempel på suksessen til en funksjonell medisinsk tilnærming.
